lørdag, september 29, 2007

Endelig fikk vi oss en tur til hytta i Valdres.

Dette er et selvbyggerprosjekt, bygget av min svigerfar gjennom mange år. Han lever ikke lenger, så han fikk ikke så mye glede av hytta ferdig - noe jeg og min familie har hatt i rikt mål.
Taket er flatt på toppen, så der har man utsikt langt av gårde. Men utsikten har blitt forringet med årene, da skogen har vokst veldig rundt hytta. Opprinnelig var dette en vidstrakt setervoll. Ei løe sto igjen, den var første hytteprosjekt for familien til min mann (Lyuva). Så er det en liten hytte til venstre for storehytta - Kneppen, og så vedbu og utedo, som seg hør og bør. Det er ikke innlagt strøm eller vann. Så her er det mulighet for virkelig ferie - som skal være å gjøre noe annet enn det man gjør til vanlig.
Stedet har vært seter for min manns oldeforeldre.



Et lite glimt fra stua, som er veldig stor til hytte å være. Tak og brystpanel langs ytterveggene har plater fra utskiftede kirkebenker i den gamle Vålerengen kirke, som ble restaurert før den brant.










Vi hadde mye fint vær, ganske mildt. Men et par netter med klarvær, fullmåne og stjerner. Hele skogen ble opplyst.
Da var det ned i minus to grader om natta. Ellers er det helt bekmørkt oppi her, og litt skummelt å gå på do om kvelden. Jeg må i hvert fall ha følge.
















Bruflat i Etnedal er nærmeste sentrum.
Gamle Bruflat kirke er flott - også mot nydelig høstbakgrunn. Minst èn tur på kafeen på kommunehuset er obligatorisk. Nå har de forresten fått Servicetorg i Etnedal kommune også - så de følger med i tiden. (Dette er forresten opphavskommunen til Jens von Bustenskjold med følge.)
Det er nylig gitt ut bygdebok (bøker) for Valdres, som var på tilbud i Servicetorget. Vi kjøpte bindet for Rust og videre nordover (hvor slekta til mannen min kommer fra). Og hva fant vi? Jo, blant annet et bilde av det pensjonatet som hans tante og onkel bygget og drev i mange år fra 1940-tallet. D.v.s. bildet var fra femtiårene - og hvem andre var med på bildet enn min svigerfar, svigermor, svoger og mann (i 7-8-årsalderen), og ikke å forglemme min svigerfars bil. Det var moro.


Det ble fire-fem dager på hytta denne gangen. Vi måtte hjem igjen til oppussingen vår av huset, og så en tur innom datter med mann og 3 barn som nylig er flyttet til Vestfold. Alltid kjekt.
Vi føler oss priviligerte som har mulighet til å komme oppover til denne hytta - om og om igjen. Det er stedet for å falle til ro - stedet som ikke forandrer seg (i hvert fall ikke noe særlig).