fredag, september 07, 2012

Terrorismens smittefare - og vårt svar


 
 
Den 22. juli i fjor ble Norge rammet av terror.  77 døde mennesker lå igjen etter terroristens herjinger.  Nå er rettssaken slutt.  Men sorgen over de døde er ikke over.  Det er heller ikke arbeidet for å få styrket terrorberedskapen.  Vi opplevde en systemsvikt av dimensjoner.  Nå må det skapes en realistisk risikoforståelse, en bedre beredskap og en sterkere mobilisering mot internasjonal terrorisme.
 
"Terrorisme" er kort sagt ikkestatlige gruppers tilsiktede drap av uskyldige mennesker for å skape medieoppstyr og frykt og presse myndighetene til bestemte handlinger.  Og terror bryter med en sentral tanke i vår demokratiske rettsstat, nemlig at staten skal ha monopol på autorisert bruk av tvangsmidler og voldsutøvelse for å trygge freden utad og opprettholde ro og orden innad.
 
Fra et kristen-demokratisk ståsted er terror et forkastelig overgrep både mot menneskeverdet, respekten for livet og den demokratiske rettsstatens prinsipper.  Det er  -  som Oslo Tingrett fastslo i dommen nylig  -  etisk uakseptabelt å gi seg selv myndighet til å bestemme hvem som skal få leve og hvem som skal dø.  Private henrettelser er ikke ridderskap, det er og blir drap.
 
Forkastelig,   ja, men nytt er det ikke!  Historiebøkene er fulle av eksempler på de katastrofale følger det kan få om politiske ideologier frigjøres fra en forpliktende etikk.
 
Under kommunismen  ble etikken erstattet av taktikken, altså det Partiet mente ville tjene revolusjonen.  Etikken og sannheten ble underlagt det revolusjonære formål.  Respekten for enkeltmenneskets liv og frihet smuldret opp.  Terror og ensretting ble satt i system.
 
Under fascismens faner førte tanken om den sterkestes makt og Førerens rolle også til et etisk sammenbrudd:  Respekten for enkeltmenneskets liv og frihet ble trampet på.  Nazismen satte terroren inn i et etnisk rensningsprosjekt, Holocaust, for å utrydde etniske minoriteter.
 
Det siste tiåret har vi sett en bølge av islamsk terror internasjonalt.  I Allahs navn gjøres "Jihad" til en terroroppskrift.  Terrorister hylles som helter, de feires som martyrer hvis de mister liv i selvmordsangrep mot sivile.  I kampen for den islamske stat, eller for kalifatet, blir etiske normer erstattet av terroroppskrifter.
 
Og som en tragisk selvmotsigelse står Oslo-terroristen fram som anti-jihadist, en som vil forsvare Eurpoas verdier ved selv å forkaste dem totalt som utøvende terrorist.
 
Moderne sikkerhetspolitikk  må ta høyde for den fare som ekstreme ideologier og ikke-statlige aktører representerer.  Suksessformelen er neppe å hente i den såkalte "krigen mot terrorisme", som ble proklamert etter terroraksjonen den 11/9 2001.  I stedet må vi velge andre og bredere strategier i internasjonal terrorbekjempelse, beredskap og langsiktig forebygging på bred front.  Etterretning og politisamarbeid, bistand til fredelig konfliktløsning og godt styresett, sosiale reformer og vern om menneskerettighetene, ikke minst ytrings- og trosfriheten.  Vi må satse bredt og systematisk.
 
Men bunnplanken er at politikk, også sikkerhetspolitikk, aldri må løsrives fra etikk.  Respekten for menneskelivet er noe hver generasjon må lære.  Det er den beste vaksine mot terrorismens smittefare.
 
 
Utenrikskommentar av Dagfinn Høybråten i avisen Dagen 30. augugst 2012.