Kronikk i avisen Dagen 10. august 2011 av Axel Saxe, Ålgård.
All vitenskap forutsetter en viss forforståelse. I en pensumbok i vitenskapsteori (Torsten Thuren: "Vitenskapsteori for nybegynnere", Gyldendal 2001) har et av kapitlene således overskriften "Forforståelse", og forfatteren sier her blant annet: "I virkeligheten handler mye av den vitenskapsteoretiske diskusjonen om hvordan man skal stille seg til ulike former for forforståelse" (s. 53).
Dette betyr at man tegner et falsk bilde av den vitenskapelige metode når man framstiller det som om den er "induktiv", det vil si at den slutter fra enkelttilfeller til overordnet regel eller lov. Sannheten er nemlig - som før nevnt - at forskeren er nødt for på forhånd å danne seg et bilde av hvordan ting henger sammen - han har alltid en forforståelse. Man kan sammenligne dette med et puslespill der man bare har fått utlevert noen av brikkene, men ikke det bildet som alle brikkene i puslespillet til sammen skal danne. Da er man nødt til å bruke fantasien sin og danne seg en hypotese om hvordan bildet man skal fram til ser ut.
Det som jeg her taler om, kalles den "hypotetisk-deduktive" metoden. Man tar utgangspunkt i en hypotese om hvordan ting henger sammen, og søker så å underbygge hypotesen ved å demonstrere hvordan den kan forklare de foreliggende data/fakta. Hvis man ved hjelp av hypotesen kan forutsi ting som ikke tidligere har vært kjent av vitenskapen, så vil dette selvsagt i høy grad styrke hypotesen. For eksempel ble Einsteins gravitasjonsteori bekreftet ved iakttakelser gjort under en solformørkelse i 1919.
I tillegg til dette med at forskeren altså nødvendigvis har en eller annen form for forforståelse - noen "briller" som han betrakter sitt forskningsområde gjennom - så er det vesentlig å skille mellom "realvitenskap som bare dreier seg om observerbare prosesser som kan gjentas/gjentar seg i nåtiden", og "opphavsvitenskap som setter oss i stand til å gjøre kvalifiserte antakelser vedrørende årsaksforhold i fortiden" (jf. Jonathan Sarfati: "Refuting Compromise. A Biblical and Scientific Refutation of "Progressive Creation" (Billions of Years) As Popularized by Astronomer Hugh Ross", Master Books 2004, s. 64).
Evolusjonsteorien er ikke realvitenskap, for makroevolusjon kan ikke iakttas i nåtiden. Evolusjonsteorien kan imidlertid lett forveksles med realvitenskap, i og med at det man kaller mikroevolusjon - men som i virkeligheten ikke har noe å gjøre med evolusjon, fordi den ikke fører til økt DNA-informasjon, men tvert imot til tap av samme - faktisk "dreier seg om observerbare prosesser som kan gjentas/gjentar seg i nåtiden".
Men sannheten er altså at evolusjonsteorien er opphavsvitenskap, en tolkningsvitenskap a la for eksempel arkeologi.
Det sier seg selv at når forskerens forforståelse spiller en rolle i de vitenskaper der den "hypotetisk-deduktive" metoden har sitt utspring, det vil si i det man pleier å kalle realvitenskapene (først og fremst matematikk, fysikk og kjemi), så må den i enda høyere grad gjøre det i tolkningsvitenskapene. I den tidligere nevnte pensumboken om vitenskapsteori er historien om det såkalte Piltdown-falskneriet fra begynnelsen av 1900-tallet omtalt som et godt eksempel på hvordan forforståelsen har ført evolusjonsforskere helt på avveier. Men denne gamle historien viser samtidig klart at evolusjonsteorien ikke er realvitenskap, men opphavsvitenskap.
Også ung jord-kreasjonisme er selvsagt opphavsvitenskap, og ikke realvitenskap. Dette vedgår kreasjonister helt åpent, og faktisk har noen evolusjonister vedgått at dette også gjelder evolusjonsteorien. Jf. for eksempel følgende uttalelse fra forordet til en utgave fra begynnelsen av 70-tallet av Darwins "The Origin of Species" (sitert etter Per A. Larsen: "Darwins lære faller", Prokla-Media 2004, s. 17f):
"Troen på evolusjonsteorien er (...) en nøyaktig parallell til en tro på en spesiell skapelse - begge er forestillinger som de troende vet er sanne, men som ingen av dem, opp til nå, har vært i stand til å bevise."
Ung jord-kreasjonismens forståelse består jo imidlertid i at Gud i Bibelen har åpenbart sannheten om universets og livets opprinnelse, og men hevder at slik kreasjonisme derfor ikke kan kalles sann vitenskap. Men dette skyldes bare at det vitenskapelige etablissementet allerede i utgangspunktet har utelukket enhver form for overnaturlig forklaring på disse spørsmålene. Det vil si at enhver hypotese som opererer med transendente årsaker er per definisjon "uvitenskapelige".
Skillet mellom realvitenskap og opphavsvitenskap gjør det klart at Bibelens beretning om blant annet skapelsen og syndfloden aldri vil kunne bevises i samme forstand som man kan bevise ting innenfor realvitenskapene - men samtidig også at evolusjonsteorien heller aldri vil kunne bevises i denne forstand. For i opphavsvitenskap vil det - som tidligere nevnt - i veldig høy grad være innblandet tolkningsmessige elementer.
Målet for ung jord-kreasjonismen er å vise at det er mulig å tolke de observerte sporene etter universets og livets opphav/historie på en bedre og mer overbevisende måte med utgangspunkt i Bibelens framstilling, enn med utgangspunkt i evolusjonsteorien.
.JPG)
.JPG)
.jpg)
